Woodstock 1969 – mer enn en festival
Woodstock-festivalen i august 1969 er blitt stående som selve symbolet på 1960-tallets motkultur. Over 400 000 mennesker samlet seg på en gård i Bethel, New York, for tre dager med musikk, fellesskap og protest mot etablerte normer. Midt i dette kaoset og fellesskapet sto Jimi Hendrix, som leverte en opptreden som fortsatt omtales som et av de mest ikoniske øyeblikkene i rockehistorien.
Konserten som nesten ikke ble noe av
Hendrix skulle egentlig spille søndag kveld, men på grunn av forsinkelser endte han opp med å gå på scenen tidlig mandag morgen, foran et publikum som hadde skrumpet til rundt 30 000 slitne festivaldeltakere. Likevel klarte han å forvandle en sliten og regnvåt folkemengde til vitner av musikkhistorie.
«The Star-Spangled Banner» – en nasjonalsang som protest
Det mest minneverdige øyeblikket fra konserten var Hendrix’ tolkning av den amerikanske nasjonalsangen.
-
Han spilte den på elektrisk gitar med wah-wah-effekt, distortion og feedback.
-
Underveis la han inn lyder som etterlignet bombenedslag, sirener og skrik – en tydelig referanse til Vietnamkrigen.
-
Publikum oppfattet dette både som en hyllest til landet og en sterk kritikk av krigspolitikken.
Denne fremføringen gjorde Hendrix til et symbol på ungdommens protest mot krig og urettferdighet.
Et musikalsk høydepunkt
Hele settet varte i over to timer, og inkluderte låter som «Voodoo Child (Slight Return)», «Purple Haze» og «Hey Joe». Hendrix var ledsaget av sitt nye band, Gypsy Sun and Rainbows, en eksperimentell besetning med fem musikere.
Selv om bandet var kortvarig, viste Woodstock-konserten Hendrix’ evne til å improvisere og eksperimentere på scenen.
Symbolikken i opptredenen
Hendrix’ konsert på Woodstock ble mer enn musikk – den ble et symbol på en hel generasjon:
-
Frihet: Han spilte på sin egen måte, uavhengig av regler og forventninger.
-
Opprør: Gjennom nasjonalsangen uttrykte han ungdommens frustrasjon.
-
Kreativitet: Konserten viste at musikk kunne være både kunst og politisk budskap.
Reaksjoner i ettertid
-
Mange så fremføringen som kontroversiell, mens andre hyllet den som et kunstnerisk mesterverk.
-
Den ble senere brukt i dokumentaren Woodstock (1970), noe som sementerte øyeblikkets ikonstatus.
-
I ettertid regnes den som en av de mest kraftfulle politiske musikalske ytringene i det 20. århundre.
Hendrix’ arv fra Woodstock
Konserten plasserte Hendrix som en av de viktigste stemmene i rocken. Selv om han allerede var kjent som en virtuos gitarist, ble Woodstock-øyeblikket symbolet på at han også var en kunstner som representerte sin generasjon.
Hvorfor det fortsatt betyr noe i dag
I 2025 snakkes det fortsatt om Woodstock-fremføringen. Den brukes i dokumentarer, filmer og bøker som et eksempel på hvordan musikk kan speile samfunnsutvikling. For unge gitarister er «The Star-Spangled Banner»-tolkningen fortsatt et lærestykke i hvordan man kan bruke instrumentet til mer enn bare melodi – som et politisk og følelsesmessig språk.
Avsluttende tanker
Jimi Hendrix på Woodstock var mer enn en konsert. Det var et øyeblikk som fanget essensen av en hel generasjon: drømmen om fred, ønsket om frihet og viljen til å uttrykke motstand. Gjennom sin gitar talte Hendrix for millioner, og hans tolkning av nasjonalsangen står igjen som et av de mest kraftfulle øyeblikkene i musikkhistorien.
Så lenge Woodstock blir husket, vil også Hendrix’ opptreden der være et symbol på musikkens evne til å endre verden.